Vi har hatt en veldig hyggelig helg med familien, til tross for litt lite søvn.
Det er ikke ofte vi er på familiebesøk i en helg, og det har jeg lovet megselv å bli bedre på. Det er veldig hyggelig å sees, og jeg ser at Ellie virkelig koser seg ❤️
I dette innlegget har jeg bestemt meg for å ha et positivt fokus, og derfor har jeg lyst til å dele de fine øyeblikkene vi har hatt på lekeplassen i helgen. Til tross for at hun blir lei en aktivitet etter 2 minutter, så kan vi ikke isolere oss av den grunn. Det er forhåpentligvis noe vi kan trene opp, og kanskje hun kan holde på med en aktivitet litt lenger om noen år. Det er det verdt å jobbe for 😁
Noen dager ser man et lite lysglimt i de små tingene. Det kan være at man får et uventet smil fra frøkna, uten at man har måtte jobbe for å få det frem. Og det kan være så enkelt som at det er sol ute. Det er helt klart enklere å reflektere over de positive tingene på dager som er bedre enn andre. Men jeg håper og tror at jeg vil få enda mer pågangsmot mot våren og sommeren.
Dette er tross alt vår nye hverdag. Den kan være utrolig utmattende og vond. Men den kan også tilføre så ufattelig mye kjærlighet.
Det er utagering hver eneste dag nå, og det er bare å innse at dette er vår nye hverdag – og at de fineste dagene dessverre er unntakene.
Det er helt klart viktig å være positiv, men av erfaring ønsker jeg heller å være realistisk. Så får man heller bli positivt overrasket de dagene man blir motbevist.
Det er mange som sier det er slitsomt med små barn – og det kan jeg være helt enig i! Det er ingen konkurranse om å ha den tøffeste hverdagen. Det er så mange andre der ute som har mye mer jobb enn det vi har – uten tvil.
Men så er det noe med det, at man ofte sammenligner seg med de som har friske barn.
Og jeg vet vi ikke skal sammenligne, for vi kommer aldri til å få det livet. Det er bare å slå fra seg den tanken med en gang.
Vi kommer til å bli utslitte, og vi kommer alltid til å måtte passe på henne – konstant.
Hun kan aldri bli sluppet «fri» i et lekeland der vi kan puste ut i en time eller to. Det er bare sånn det er. Dessverre.
Vi har hatt en frihelg, og det var en utrolig hyggelig helg 😁
Lenge mellom hver gang vi får vært ute begge to, og det er helt klart viktig å prøve å være kjærester oppi det hele ❤
Er forberedt på tøffe mandager etter helgene hun har vært på huset. Denne mandagen var vi så heldige som fikk besøk av en venn av Ellie og moren på middag. De leker så godt sammen, og det er så gøy å se hvordan hun responderer til de andre barna nå. Hun elsker jo all oppmerksomheten hun får, og kan le og kose seg. Så denne mandagen ble en veldig positiv opplevelse. Det var godt å få jenta vår hjem igjen – og for første gang klarte hun å vise oss at hun også hadde savnet oss. Vi fikk ikke kun utageringen og sinne mot oss, men vi fikk en hyggelig ettermiddag og kveld.
Jeg må ærlig innrømme at jeg har savnet at hun skal vise meg at hun er glad i meg. For selv om jeg forstår at jeg er en av de viktigste i hennes liv, så er det vanskelig å huske på det når man ikke får noen bekreftelse.
Men de siste dagene har hun vært veldig kjærlig, og hun har ledd og smilt mye.
Da er det ekstra sårt å sende henne på huset igjen imorgen. Hun vil jo være hos oss, og det er jo helt naturlig.
Mange dager teller jeg ned til hun skal på avlastning, men de dagene man bare koser seg uten altfor mye utagering – de dagene er det ekstra tungt å sende bort den lille jenta si, for hun ønsker jo å være hos meg.
Det er rart hvordan det kan gå så voldsomt opp og ned på dagene. Igår var en veldig fin dag, og til tross for utageringen på kvelden, så syntes jeg dagen var fin. Jeg tenkte for meg selv at man må nesten bare se litt humoristisk på det av og til, og la hun hyle og holde på. Vi får jo ikke endret dette på noen måte, og man tjener helt klart mer på prøve å gjøre det beste ut av situasjonen.
Idag når jeg stod opp begynte utageringen med en gang, og jeg kjente at jeg hadde vanskelig for å ikke bli irritert og oppgitt. Det kan jo være en klar sammenheng med at jeg ikke hadde opplevd noe hyggelig med henne før utageringen begynte, men må innrømme at jeg syntes det er litt skummelt at humøret kan snu så fort hos meg. Det er på en måte ikke noe alternativ å «gi opp», og man må jo bare stå i det.
Men til helgen skal vi ha avlastning, og jeg gleder meg veldig til det. Dagen(e) etter avlastning får vi bare overleve på et vis. Vi kan ikke ta sorgene på forskudd, og det er viktig å ikke la skyene skygge over for solen 😁
Nå er det på tide å legge ut et litt hyggelig innlegg. Det er slitsomt om dagen, men vi jobber aktivt med å gi Ellie konstant oppmerksomhet, og da klarer vi kanskje å unngå en «meltdown» eller to. Og vi tar med oss alt det positive vi finner 😁
De siste helgene har vi forsøkt å finne på noe, og det gir et klart utslag i den positive retningen. Tidligere har vi ikke orket tanken på å dra noe sted når hun slår seg vrang. Men vi har funnet ut at det gir oss en veldig tøff helg, med tanke på at utageringen kommer uansett. Så da er det bare å smøre seg med tålmodighet – og om ikke pågangsmotet er der akkurat den dagen, så får vi iallefall late som det er det 😎
Vi har hatt noen fine dager med frøkna, og jeg kan ikke få beskrevet med ord hvor godt det er for mammahjertet.
Det har vært en tøff periode, og disse dagene trengte vi nå! ❤
Det skal sies at det krever en innsats fra oss, og vi har gått aktivt inn for å gi frøkna konstant oppmerksomhet. Det er mulig vi gjør oss selv en bjørnetjeneste, men akkurat nå er hun for liten til å forstå at hun må klare å vente.
Ellie har vokst ut av sprinkelsengen, og ettersom hun aldri kan sove i en vanlig seng, har vi vært så heldige å få en egen seng tilpasset hennes behov.
I den sammenhengen ønsker jeg å skryte av Inpo , som leverer denne. Det er en utrolig god service vi har fått, og det at de kommer for å montere den er gull verdt!
Det er flere alternativer der ute, men denne sengen er helt spesiell 😁
Den ser ut som et stort, fint telt (her får man tilpasset farger og motiv etter eget ønske).
Frøkna vår syntes det var så stas, og hun hyler av glede når vi er innom rommet hennes på dagtid. Da vil hun opp i senga og later som hun skal sove 😍 Koselig å se at hun syntes det er moro med ny seng.
Det er tøffe tak om dagen, og jeg skal ikke begynne å pynte på det faktum at det tar på å ha et annerledes barn. Det ville være å gjøre seg selv en stor bjørnetjeneste.
Utageringen til frøkna har begynt å bli voldsom, og det skjer oftere enn før. Før kunne vi ha dager der det var minimalt med utbrudd, men nå er det ikke en dag uten flere «meltdown’s».
Jeg har tenkt så mange ganger at det må være noe vi gjør feil, eller at vi kanskje må jobbe enda hardere for å unngå disse utbruddene. Men nå har jeg bare innsett at det er lite vi kan gjøre – med unntak av tiltak vi allerede gjør hver eneste dag.
Det er spesielt vanskelig å holde motet oppe når det er raseriutbrudd på raseriutbrudd – uten noen lysglimt med et smil eller to. Jeg har full forståelse for at det er lett å «miste» seg selv i en slik situasjon, der man rett og slett gir litt opp. At man stiller opp for barnet sitt og alle rundt, men at man ikke lenger er tilstede i øyeblikkene som tidligere.
Men jeg har innsett at dette er ikke noe vi klarer alene. Jeg har ikke så mye mer å gi, og derfor skal jeg på møte med diverse distanser som kan se hva de kan gjøre for å lette hverdagen vår. Av og til må man innse sine egne begrensninger, og selv om jeg kanskje selv føler meg svak – mener andre at jeg er sterk som tar steget og ber om hjelp. Vi får håpe de har rett ❤
Da har vi startet året 2019 – og for en start det ble..
Ellie har vært på avlastning fra lørdag til idag tidlig, og vi har fått slappet av og vært bare oss 2.
Det vi ikke hadde forutsett, var at det kom til å være konstant hyling og utagering hele dagen idag. At hun hadde samlet opp litt frustrasjon på disse dagene hadde jeg forutsett, men dagen idag kan virkelig ikke beskrives med annet enn at det har vært den verste dagen noensinne.
Avlastning hjelper oss veldig med å få pusterom, og det er jeg evig takknemlig for. Men etter dagen idag så må jeg innrømme at hvis dagene etter avlastning skal bli som idag – da tar det mer energi enn det jeg har fått. Og da er jo hele poenget borte.
Når datteren din hyler fra kl 9-14, og uansett hva du gjør – så endrer det ingen ting. Det var et lite opphold midt på dagen, før hun var igang igjen med utagering frem til kvelden.
Kan et barn virkelig opparbeide seg så mye «hat» mot egne foreldre, kun fordi de er hos noen andre? Hun er ordentlig sinna på oss, og dette er da måten hun straffer oss på. Jeg klarer virkelig ikke å forstå det. Jeg vet jo innerst inne at hun ikke mener å gjøre livet vanskelig for oss. At det rett og slett ikke er annet enn synd på henne. Dette er jo ikke et valg hun har tatt, og hun skulle jo helt klart ønske å slippe å ha disse vonde sidene hun også. Men idag føles livet rett og slett ut som det er i svart/hvitt. Ingen nyanser å skimte, og ingen lyspunkter i horisonten.
