Unike Ellie

Det er rart hvordan en som mamma kan kjenne på smerten når barnet ditt er lei seg. Det er som om vi deler smerten der og da, og det er vanskelig å sette et konkret ord på det. Men det er jo veldig fint, at vi kan dele både gleder og sorger sammen.

Ellie er på avlastning, og har vært det i mange år. Det har vært veldig sårt, og jeg må ærlig innrømme at det fortsatt er sårt. Det kommer kanskje alltid til å være vanskelig – det å sende barnet ditt bort fordi du ikke selv klarer å stå i det alene. Likevel er det ingen tvil om at det er et stort behov for det, og jeg stiller ingen spørsmålstegn ved det faktum at det er uunngåelig.

Det kom likevel litt som en overraskelse når hun spurte her om dagen om hvorfor hun måtte på «huset» (som vi kaller avlastningen), når hun likte seg så godt hjemme. Kvelden før ville hun så gjerne at jeg skulle legge henne, og hun ropte etter «mamma». Vi har gått i «fellen» før, og gjort endringer. Hun vil jo så gjerne – så farlig er det vel ikke om jeg legger kun i kveld? Det går rett og slett ikke, da det er en endring på rutinene, og da går rullegardinen ned, og vi får en del utagering. Nettopp det har vært veldig vanskelig. At jeg ikke kan være der for henne når hun så gjerne vil ha meg der. Jeg vet at vi gjør det for hennes skyld, men der og da stikker det ekstra i mammahjertet. Kanskje skal jeg være litt glad for det. Kanskje trenger jeg den påminnelsen om hvor mye datteren min betyr for meg.

Dine armer var alltid åpne
når jeg trengte en klem.
Ditt hjerte forsto
når jeg trengte en venn.
Dine milde øyne var strenge
når jeg trengte å lære.
Din styrke og kjærlighet har ledet meg
og gitt meg vinger så jeg kan fly.

Dikt om morskjærligheten – ukjent.