Unike Ellie

Jeg var på sorg kurs i regi av kommunen forrige uke, og jeg er så glad jeg dro. Jeg var usikker på om jeg orket å dra, for jeg var veldig sliten den dagen. Men jeg er veldig glad for at jeg valgte å komme over dørstokkmila den kvelden.

Det er noe med å samles et sted der alle er i samme båt. Jeg har venner og familie som virkelig viser empati for situasjonen vi er i, men det er som de selv sier – de kan prøve å sette seg inn i det, men vil aldri helt forstå hvordan vi egentlig har det. Men her var vi som sagt alle i samme båt. Jeg hadde et lite håp om at jeg skulle få en type aksept for sorgen på dette kurset. At jeg skulle få normalisert det å sørge over et barn som er i live. Den hvite sorgen som det kalles. Sørge over livet som ikke ble som det skulle. At Ellie ble fratatt alt før hun startet livet sitt. At vi som en familie ikke fikk det familielivet vi hadde gledet oss til. At fremtiden ikke ble som den skulle. Og det verste av alt – at vi som foreldre ikke kan gjøre noe som helst for å endre det.

Tenk at man sørger over livet som ikke ble som det skulle. Vi har jo ei datter som gir oss så mye glede. Det skal jo ikke være noe behov for å sørge? Men det er de tunge dagene jeg merker det godt. Når vi ser mer av diagnosen enn personligheten. Det er vonde dager for en mamma som bare ønsker det beste for datteren sin.

Omsorgstretthet – det var det ordet jeg har lett etter i et forsøk på å forklare de dagene jeg ikke har mer å gi på det emosjonelle plan. Som en fagperson kan man til en viss grad bli forberedt på hva som skjer, men som pårørende må man bare stå i det. Det er så mye som følger med dette begrepet og jeg kjente meg så igjen i det meste.

Jeg gikk ut av lokalene der kurset var, og kjente at dette var godt for både samvittigheten og tankene mine. De tankene jeg av og til får – de er helt normale. Den dårlige samvittigheten jeg får daglig, den skal jeg ikke ha. Det er rett og slett lov å være helt utslitt til tider. Dette kurset var nøyaktig det jeg hadde håpet på – tusen takk!