Unike Ellie

Morsinnstinktet har jobbet overtid (hvis det er noe som heter det i den sammenhengen) i det siste, og jeg kjenner på den følelsen at jeg ønsker å beskytte Ellie for enhver pris. Jeg vet ikke om det er endringene til skolestart som gjør det, eller om jeg rett og slett har klart å se henne for den fantastiske jenta hun er – fremfor diagnosen. Det er en utrolig fin følelse, og jeg er ikke i tvil om at hun merker det også. Hun kommer løpende til meg og ønsker å gjøre alt med mammaen sin. Det er jo en herlig følelse – samtidig som det er altoppslukende.

Den følelsen du får når den personen du elsker mer enn noe annet løper inn i armene dine, eller sier «har en overraskelse til deg», og pakker ut en tegning fra sekken til meg – de gangene elsker jeg å være mammaen din Ellie. Jeg prøver å leve på de fine dagene, og ikke bekymre meg så mye for de tunge dagene. De kommer når de kommer, og de skal ikke få overskygge de fine dagene vi har sammen. Jeg lever i nuet kunne vel ikke passet bedre enn nettopp her.