Unike Ellie

Det er skummelt å begynne på nytt, når en ikke vet hva en går til.

Jeg hadde et håp om at jeg skulle ha ork og mer energi til å se Ellie nå som jeg får pusterommet jeg sårt trengte, og har trengt i mange år.

Også kjenner jeg på nettopp denne følelsen nå. En følelse jeg ikke visste at jeg hadde i meg lenger. Jeg gledet meg til å være med datteren min igjen.

Jeg har vært så skuffet så mange ganger, nettopp fordi det ikke gikk helt som det skulle, og det er veldig sårt og trist når det ikke fungerer å være med sin egen datter alene. Det føles som et konstant nederlag.

Og det nederlaget er ikke noe som er bra å kjenne på konstant.

Men denne dagen gikk det så utrolig fint, og det var nettopp det jeg trengte. Du og jeg trengte disse dagene Ellie.

Vi har hatt jentetid og vi har vært på shopping, vi har spist lunsj ute sammen, og jammen gikk det fint at du og pappaen din kom på middag til meg også.

Tenk at det går ann!

Det er kanskje ikke like knirkefritt hver gang fremover, men det gir meg oppriktig håp. Håp om at du og jeg kan være mer sammen.

At vi kan gjøre ting sammen, med tilrettelegging selvfølgelig. Men at jeg tør å være med deg, uten at jeg er redd for at ting skal gå helt «åt skogen».

Dette gir meg håp. Et håp om at det vanskelige valget som er tatt – mest sannsynlig også er det rette, for oss alle tre – på sikt.