Unike Ellie

Da har det skjedd. Det som ikke skulle skje. Det jeg skulle være sterk nok til å unngå. Det jeg ikke skulle la datteren min få oppleve. Det jeg aldri kommer til å tilgi meg selv for. Noen gang.

Men så har det altså skjedd.

Jeg har flyttet ut.

Det ble til slutt den eneste løsningen. Det ble løsningen som gjør at jeg ikke går til grunne, og som gjør at jeg fortsatt klarer å være den mammaen du fortjener. En god mamma. Ikke en mamma som alltid så etter et nødutgangen. Som alltid gikk med beredskapspakka, uten selv å vite at jeg ikke hadde krefter eller ork til å bruke den.

I dag er det akkurat to uker siden jeg stod i døråpningen til mitt nye hjem. Ingen kan forberede deg på hvor vanskelig det er å si «hadet» til datteren din. Jeg hadde aldri sett for meg at dette kom til å bli lett – tvert imot.

Du ville ikke gi meg en klem, og du sa jeg skulle gå.

Jeg prøvde alt i min makt – du skulle ikke se hvor knust jeg var på innsiden når du ikke ville vinke fra bilvinduet når du skulle kjøre fra meg.

Likevel kom det noen tårer nedover kinnet. Men jeg presset frem et smil, sa med skjelvende stemme at vi snart skulle sees igjen.

Jeg lukket døra og kjente tårene strømme på. Du kunne ikke se meg nå, så jeg torde å slippe følelsene fri.

Det ringer.

«Du må komme ned, Ellie løp etter deg».

Jeg tørker tårene og løper ned igjen.

Der står datteren min og drar i døra og hyler «mamma!!!!».

Vi kaster oss i armene på hverandre, og vi hulker som vi aldri har gjort før. Jeg har aldri kunne gråte eller vise følelser foran Ellie før.

Nå klarer jeg ikke å tenke – følelsene tar overhånd.

Og det må være lov. Vi er tross alt mennesker.

Hun er knust fordi hun ser jeg er knust. Og jeg kan ikke gjøre noen verdens ting annet enn å klemme henne.

Vi står der en stund. Ser på hverandre og klemmer hverandre igjen. Tårene renner nedover kinnene på oss begge to.

Hun hadde vært stille og helt knust i bilturen på vei hjem.

Ikke så rart, med tanke på at jeg har ødelagt det hun så på som det trygge og fine familiehjemmet hennes. Der vi bodde sammen som en familie, alle tre.

Nå er jeg ikke der om morgenen lenger, eller når du skal legge seg. Det gjør så oppriktig vondt å tenke på. Jeg vet jeg ikke har mistet henne, men jeg har likevel mistet en del av meg, som jeg aldri får tilbake.

Hun er veldig opptatt av at jeg ikke skal være trist, og spør meg ofte om jeg er lei meg. Hun tenker på meg – og om jeg har det bra. Jeg blir oppriktig stolt av hvor empatisk hun er, og kjenner det varmer langt inn i den ødelagte hjerterota mi.

Nå er alt veldig vanskelig – men når en er i kjelleren så er det bare å begynne å jobbe seg sakte men sikkert oppover de trappene igjen.

Jeg har såret deg nå Ellie, og det kommer jeg kanskje aldri til å komme over.

Nå som jeg har tatt dette valget – så skylder jeg deg å gjøre alt jeg kan for å vise deg at det var verdt det.

Du skal få den mammaen du fortjener, og den mammaen jeg ønsker å være for deg.