Unike Ellie

Så var sommeren over.

Og til tross for fine sommerdager og ferie, så har det vært en tøff og vond sommer. Akkurat når du tror du har nogenlunde kontroll i livet, så snur det.

Ting du ikke rår over skjer, og en kjenner på hvor sårbart og skjørt livet faktisk er.

Så startet hverdagen så smått opp igjen, og vi blir nok en gang minnet på hvor sårbare vi er.

Telefonen fra SFO om at du har hatt et anfall for første gang kommer.

Jeg kjenner det går kaldt nedover ryggen, og vi hiver oss inn i bilen for å komme oss til deg så raskt vi bare kan.

Tankene eksploderer i hodet – og jeg vet ikke hva som møter oss.

Så ser vi henne, og jeg får bekreftet at det ikke er noe tvil om at hun er, og kommer alltid til å være det viktigste i livet mitt.

Mammahjertet vil alltid være der, og jeg er veldig lettet over at jeg får lov til å holde rundt henne.

Jeg får ikke den forventede utageringen.

Jeg får lov til å være der for henne denne gangen.

Jeg får lov til å føle at jeg faktisk er en viktig person i hennes liv også, at hun faktisk trenger meg.

Båndet er der – til tross for at det er lenge siden jeg har fått kjenne på at jeg faktisk er mammaen din.

Jeg fikk bekreftelsen jeg av og til betviler – at du faktisk trenger meg.

Det er vanskelig når alt en vil er å stille opp for datteren sin – men av og til er det bedre for oss begge to at jeg ikke er der.

Det er vondt å måtte fortelle deg at jeg ikke skal være med denne gangen heller. «Kanskje neste gang» har blitt en klassisk kommentar, selv om jeg vet godt at det er en stor løgn. Men det er en løgn som gjør at du ikke blir så lei deg hver gang. Da er det bedre at jeg må leve med å høre den entusiastiske Ellie si «Åja, kanskje neste gang?».