Unike Ellie

Jeg er på min første ferie alene – noen gang.
Dette er et sårt etterlengtet pusterom, og jeg tør å påstå at det var en nødvendighet. Nå var det et stort behov for meg å koble helt ut. Kun tenke på meg selv.

Det er mange tanker som dukker opp når en får tid til å tenke, og samtidig mange følelser. Og kanskje er jeg glad for det også – at jeg tillater meg selv å kjenne på nettopp de ulike følelsene.

Jeg skal jo ærlig innrømme at jeg så gjerne hadde hatt med den lille familien min – hvis det hadde vært en mulighet for at det hadde fungert, uten at det hadde gått på bekostning av meg selv. Og det er kanskje tyngre å innrømme.

På et eller annet tidspunkt må jeg innse «nederlaget» som mammaen hennes, for å forhindre at jeg går helt til grunne. Jeg må se meg selv også.
Jeg må få lov til å prioritere meg selv – for at Ellie skal få den mammaen hun fortjener og den mammaen hun faktisk trenger.

Da må hun dessverre bli helt knust når hun får høre at jeg er på ferie uten henne, og jeg må tåle å få spørsmålet «men kan jeg bli med deg neste gang mamma?».
Jeg må også klare å ikke være helt ærlig med henne.
Ingen datter burde få et «nei» på det spørsmålet til moren sin – diagnose eller ei.

Kanskje blir det mindre sårt med tiden, og kanskje klarer jeg å venne meg til tanken om at jeg aldri kan være med min egen lille familie.

Av og til er slike valg allerede tatt for deg. Og du får bare en mulighet, og det er å akseptere det.

Det er jo absolutt ingenting å klage på at jeg får muligheten til å komme meg på ferie en uke alene – misforstå meg for all del rett.

Jeg skulle bare så gjerne ønske at jeg hadde valget.