Unike Ellie

Alle trenger et pusterom av og til, og jeg vil alltid sette pris på det – når det er frivillig vel å merke.

Når jeg ikke kan delta på familieturer fordi datteren min har det bedre uten meg, da er ikke gleden like stor over å få dette pusterommet.

I det siste har jeg kjent veldig på en ensomhet. Det å stå utenfor sin egen familie er noe som er veldig sårt. Det er ikke noe jeg selv har valgt, og det er noe vi gjør for at datteren vår skal få det best mulig.

Når jeg er der er hun ikke seg selv – da jeg er «triggeren» hennes.

Hun vil jo bare være med meg, og det stikker i mamma hjertet når jeg ser skuffelsen hennes over at jeg ikke skal bli med denne gangen heller.

Så er det fantastisk fint å se at hun kan ha det så bra, og jeg kan oppriktig glede meg på hennes vegne.

Dessverre dukker ikke følelsen av glede opp alene, for følelsen av å være forlatt og ensom kommer dessverre også snikende etterhvert.

Jeg vet jo selv at det bare er tull å tenke disse tankene, men jeg klarer ikke å la være.

Jeg føler at jeg blir tvunget til å gi opp min egen datter.

Og jeg er ingen som gir opp. Spesielt ikke datteren min – som betyr alt for meg.

Jeg kjenner at den uspiselige blandingen av skam, ubrukelighet og et sårt hjerte spiser meg opp.

Jeg er ikke alene. Jeg er en del av en familie på tre.

Tre mennesker jeg hadde ofret alt for – uten å blunke.

Kanskje må jeg leve med følelsen av å være ensom, og kanskje må jeg leve opp til at jeg er villig til å ofre noe.

At jeg er ensom – for å gi datteren min det livet hun fortjener.