Unike Ellie

Jeg har nå i en periode forsøkt å prioritere meg selv, og prøve å gi meg selv pusterom til å leve litt. I disse timene kan jeg glemme litt.

Glemme for noen timer at livet er alt annet enn en dans på roser.

Glemme at jeg har ei der hjemme som krever mer av meg enn jeg har kapasitet til å gi.

Glemme den vonde sorgen jeg bærer på hver dag.

Glemme alt stresset som ligger på skuldrene mine konstant.

Glemme at jeg aldri kommer til å strekke til for de personene som betyr mest for meg her i livet.

Glemme at jeg ikke fikk det familielivet jeg hadde drømt om.

Glemme at jeg aldri får oppleve å bli mormor.

Glemme at jeg aldri får ei datter på besøk når jeg blir gammel og grå.

Glemme at hun alltid kommer til å være avhengig av oss som foreldre, og at jeg aldri kommer til å oppleve at min egen datter faktisk «vokser opp». Hun vil alltid være et lite barn.

Fortrenge at hun aldri kommer til å forstå at jeg blir borte en dag, og at hun kommer til å tro jeg har forlatt henne.

Fortrenge at hun aldri kommer til å få en egen familie, og at hun kommer til å stå uten noen i familien rundt seg en dag.

Fortrenge at hun aldri kommer til å forstå hvor høyt hun er elsket. For til tross for hvor krevende livet med henne er – så er hun elsket høyere enn noen kan forstå.

Fortrenge at jeg en dag ikke kan beskytte henne lenger, og at hun en dag er alene mot verden.

Fortrenge at hun tapper meg for energi, bare ved å ha denne diagnosen.

Fortrenge at jeg av og til ikke klarer å håndtere min egen datter, og at jeg på visse dager bare ønsker å «gi henne opp».

Fortrenge at jeg ikke alltid ser gleden hun viser meg, til tross for at jeg vet at jeg er en av hennes absolutt favoritt personer.

Fortrenge at jeg kan distansere meg fra henne for å unngå å bli såret, når alt hun ønsker er å være med meg.

Fortrenge alle de vonde tankene som kommer med jevne mellomrom, for noen dager er jeg ikke tøff nok til å håndtere disse.

De timene jeg har for meg selv – der får ikke disse vonde tankene ta plass.

Der er jeg ikke mamma eller omsorgspersonen.

Der er jeg Maria.

Og det er helt fantastisk.