Unike Ellie

Du er borte på avlastning i helgen, og vi får et etterlengtet pusterom.

Et pusterom som må til – og jeg vet det så altfor godt.

Likevel tar jeg meg selv i å lengte etter deg som skriker «MAMMA!» med full hals om morgenen, og fottrinnene som løper for å se hvor jeg er. Det er stress fra det sekundet du våkner, og jeg kan kjenne skuldrene mine reise seg automatisk. Likevel savnet jeg det i dag.

Det er ufattelig vondt å gå inn på rommet ditt, vel vitende om at du ikke skal sove der i natt. Det kan av og til føles ut som du er «borte», og lengselen kan komme av de minste ting.

Så kobler den «fornuftige» delen av hjernen inn, og forteller meg at jeg hadde vært irritabel og utslitt om hun hadde vært hjemme. Og jeg har lyst til å benekte det, men hva er vitsen med å prøve å lure seg selv? Jeg vet så altfor godt sannheten.

Tanken og ønsket om å være en super mamma som klarer alt på strak arm har streifet meg flere ganger enn jeg er villig til å innrømme.

Jeg kan være så vanvittig skuffet over meg selv, og det faktum at jeg ikke klarer å ta vare på datteren min. Hva slags mamma er jeg egentlig?

Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv et usunt antall ganger.

Det er like vanskelig hver gang du er borte, men noen ganger gjør det ekstra vondt – som denne helgen.

Ingen klemmer meg som det du gjør – og kanskje får jeg en god klem i morgen. Hvis det ikke blir for vanskelig for deg å se meg.

Du har ventet på å se meg hele helgen – jeg har tålmodighet til å vente på den klemmen.