Unike Ellie

Det er visse ting vi ikke kontrollerer i livet. Visse ting vi gjerne skulle gjort alt vi kan for å endre eller påvirke.

Ting som får alt det materialistiske eller overflatiske til å bety null.

Det er ikke lenger så viktig å reise til syden, eller kjøpe seg noe du virkelig ønsker deg.

Noen ganger vil jeg bare skrike ut – både i frustrasjon og i smerte.

Ofte kjenner jeg på en bitterhet over at vi ikke har et vanlig familieliv. Og at vi aldri kommer til å få oppleve det.

Det er en sorg som smerter mer enn noe annet.

Men det er ikke altoppslukende- for det er det ikke nok energi igjen til.

Jeg kan ta meg selv i å sitte og beundre andre familier når jeg er ute. Se forståelsesfullt på en mamma som har fått nok av sønnens protester.

Kanskje sier jeg: «det er ikke bare bare i den alderen» med et smil. Og kanskje smiler hun tilbake til meg.

Akkurat der og da kan jeg late som jeg har et «vanlig» barn som er i trassalderen hjemme.

I de få sekundene føler man seg litt som andre mødre. Og av og til er det litt godt.

Av og til må det være lov å drømme seg bort litt. Til og med drømmer om å ha en «vanlig» unge i trassalderen.

Det er et ønske jeg aldri kunne sett for meg å ha.

Men livet blir ikke alltid som en ønsker – og jeg tror det er viktig å dagdrømme litt.

Det er bare viktig å våkne opp i tide – så du ikke går glipp av det som faktisk er fint i ditt eget liv også.