I dag hadde jeg en merkelig opplevelse – for jeg kom over et innlegg. Det var et utrolig vakkert innlegg, men det som var merkelig var at det var som om jeg hadde skrevet det selv. Aldri før har et innlegg truffet meg så hardt før. Det var vondt å lese, men samtidig så godt å vite at noen deler de nøyaktig samme følelsene som meg.
Det er så fint sagt i innlegget: «Store barn som er små resten av livet». Det er noe med det å sende bort sitt eget barn. Det er så imot alt jeg står for, og det er så sårt og vondt. Når barnet ditt bare ønsker å være med deg, eller å sove i sin egen seng – men du orker ikke ha barnet ditt hjemme, for du går under om du ikke får pusterommet du så sårt trenger.
Jeg har mange ganger tenkt over om det er bedre å være utslitt og gispe etter pusten når vannet når deg til haken- for å slippe den ekstreme skyldfølelsen og små hatet jeg opparbeider meg over tid. Hatet over at jeg ikke er «god nok» for datteren min, og at jeg er en stor egoist som prioriterer meg selv over henne. Men så er det noe med det – hvis jeg ikke får puste, så har hun heller ingen mamma hun kan regne med på en regnværsdag. I verste fall heller ikke på en god solskinnsdag.
Det er noe sterkt og fint over det faktum at du har et barn som alltid kommer til å trenge deg. Fint fordi alle ønsker å føle seg satt pris på av det du anser som verdens fineste og viktigste menneske. Samtidig er det utmattende og medaljens bakside av det hele er at du mister deg selv. Fullstendig.
Og et barn som er avhengig av en mamma resten av livet har ikke råd til å miste henne.
Derfor må det kanskje gjøre litt vondt for oss begge to – når hun ikke kan sove hjemme den natta, eller når hun så gjerne skulle vært i mammas trygge favn. Når hun trenger at du skjermer henne fra omverden og det stormer som verst rundt henne – det er da du må være der.
Det er da du betyr som mest for henne, og kanskje får du ikke alltid vært der de dagene. Kanskje får du tilførselen av oksygen du så sårt trenger. Og til tross for at det er nødvendig – så gjør det ikke noe mindre vondt. Det gjør ufattelig vondt – for oss begge to.
Deler innlegget fra Facebook – da det er et åpent innlegg:
Unike Ellie 
Legg igjen en kommentar