Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt oppgitt og lei. Lei av mangelen på pusterom når du er hjemme. Lei av å hele tiden være i beredskap. Lei av ønsket ditt om å hele tiden aldri være lenger enn noen centimeter unna meg til enhver tid.
De negative tankene kommer ofte når du krever mer av meg enn jeg klarer å håndtere. Og naturlig nok kommer også irritasjonen og frustrasjonen.
Men så er det viktig å tenke seg om – når den frustrasjonen og irritasjonen har lagt seg. Hvorfor blir jeg så oppgitt over at du ikke klarer å la meg få det lille pusterommet?
Du er kanskje den eneste i hele verden som kommer til å se opp til meg på den måten du gjør. Ingen andre kommer til å kaste alt de har i hendene sine for å bli med meg der jeg går. Øynene dine lyser opp når du ser meg, og gledeshylene som kommer når du får bli med meg dit jeg skal – de ville jeg aldri ha vært foruten.
Du er min største fan – og jeg glemmer det av og til. Av og til blir det overskygget av irritasjon og frustrasjon.
Om du bare hadde visst.
Om du bare hadde visst at du er min inspirasjon.
Inspirasjonen til å gi det lille ekstra i alt jeg gjør.
Inspirasjonen til å ikke gi opp så fort anledningen byr seg, eller ta den enkleste løsningen ut av ting.
Inspirasjonen til å prøve å se det positive i noe som kan være vanskelig og tungt.
Inspirasjonen til å se det komiske i situasjoner der jeg blir frustrert.
Men mest av alt blir jeg inspirert av deg ved å se verden gjennom dine øyne. Det finnes ingen kritikk hos deg. Ingen ufine tanker om noen. Du ønsker alle bare alt godt, og jeg har fortsatt til gode å møte noen som ikke blir i godt humør av å treffe deg.
Du sprer så mye glede rundt deg, og jeg er ikke i tvil om at du gjør verden til et bedre sted.
Takk for at du er du, Ellie.
Unike Ellie 
Legg igjen en kommentar