Unike Ellie

Nå er det en stund siden jeg har skrevet, og mye har skjedd. Vi har fått ferdigstilt utredningen på A-hus, og vi har funnet ut hvordan vi kan forholde oss til henne kognitivt. Det var ingen sjokk når psykologen fortalte oss at hun er ca 3 år kognitivt. Jeg hadde helt ærlig forventet en reaksjon i ettertid, til tross for at jeg hadde forventet meg denne alderen. Men jeg klarte faktisk å se på det som en mulighet for engangsskyld. En mulighet til å gi henne de beste forutsetningene fremover. En mulighet til å møte henne med forståelse fremfor utålmodighet og frustrasjon.

Det er mye vi står i hver eneste dag, og det er ikke alltid jeg tenker så mye over hvor krevende det er å ha et annerledes barn. Det er først når andre påpeker hvor slitsomt vi må ha det at jeg tenker over hvor krevende det egentlig er. Og kanskje er det greit å minne seg selv på det av og til – at det er lov å gi seg selv en ekstra klapp på skulderen de dagene du trenger det. For du gjør så godt du kan, og det er faktisk mer enn godt nok.

Jeg var veldig heldig som fikk noen dager pusterom i Spania hos foreldrene mine. Det ga meg virkelig et etterlengtet pusterom fra hverdagen.

En hverdag der jeg ikke kan sette meg selv først. En hverdag der jeg konstant er i beredskap ovenfor datteren vår. En hverdag der jeg ønsker å være en god mor, som dessverre gjør at jeg sitter med en klump i magen når jeg ikke får vært like mye med henne som jeg kunne ønske.

For hverdagen møter oss alle i døra på et tidspunkt. Da er det utrolig viktig at du faktisk har ork til å takle den.

Det er sunt å kjenne på det at du savner de der hjemme. Det er en følelse jeg ikke ville vært foruten. Det smilet og gledeshylet som kom når jeg ble møtt på togstasjonen av datteren min, det varmer mer enn noe annet i mammahjertet. I ettertid fikk jeg høre at hun hadde sagt at det kriblet i magen fordi hun gledet seg til å se meg. Det kan jeg ikke påstå er hverdagskost for meg å oppleve, og det er nettopp derfor det er så viktig å lagre disse minnene. De trenger jeg til dager der det ikke er antydning til smil og gledeshyl.

Villajoyosa, Spania.